Nå er Elea 3 ½ måned, og tida har gått ekstreeemt fort. Det er HELT sant det de sier, om at tida går for fort når man får barn. Bloggen har vært bakerst i glemmeboka, sammen med mye annet, men nå har rutinene falt bedre på plass og jeg er flinkere til å sette av tid til småpjusk når lillemor sover eller ligger og leker.
Den første måneden av Eleas liv var preget av fødselen – for meg og henne. På grunn av infeksjonen hun hadde hatt og antibiotikaen hun måtte få, ble vi advart om at det ville ta en måned eller mer før Elea ville bli som ”babyer flest”. Og det stemte vel mer eller mindre. Hun sov ikke så mye som man kan forvente av en baby (og dermed ikke jeg heller), og var mye urolig. I de urolige timene kunne hun være nokså utrøstelig stakkar, så det ble en del gåing og byssing på både oss og besteforeldrene. Hun slet med magen (noe som de på sykehuset sa vi måtte forvente), og måtte få minifom-dråper og manuellterapi mot kolikk (sistnevnte hadde forresten god effekt etter bare tre behandlinger). Heldigvis ble det etter hvert lettere for henne å få ut lufta, selv om bæsjinga ofte kunne bli en liten kamp selv om – og tarm-massasje var en del av hverdagen. Sovinga kom seg også mer og mer, selv om vi hadde ”natt”på dagen en god stund.
Også var det den ammingen… Det gikk heller ikke som planlagt. Elea fikk både flaske – og smokk (?!) – før hun fikk sitt første møte med puppen. Dermed tok det lang tid før melkeproduksjonen kom i gang, og Elea skjønte ikke hva jeg prøvde å dytte i ansiktet hennes. Hun gråt, jeg svettet, hun svettet og jeg gråt. Slik holdt vi på i over en måned. En del av den måneden brukte vi brystskjold, for det var lettere for Elea å skjønne – men siden hun svelget så mye luft måtte de nokså kjapt legges bort. Så kjempet vi videre. Men så! Etter lang om lenge fant hun teknikken. Om hun kanskje endelig fikk energi til å suge kan jo også hende, men uansett så snudde det, og Elea kunne endelig kose seg med puppen. Farvel, brystpumpe!
Selv om det ble en nokså slitsom førstemåned, var det også en herlig måned. Mange blandede følelser, kan du si. Å være sliten og trøtt ga plutselig mening, og selv om Elea gråt en del hadde vi også mange fine stunder hvor vi bare koset. Hun likte (og liker ennå) å sove i armene våre eller over brystet, og det er ca verdens herligste følelse! Babylukta, babylydene, de små hendene og den bittelille myke kroppen, som er helt avhengig av deg. Den følelsen man får for den lille slår alle følelser, det er ubeskrivelig. Tenk at man har skapt den lille kroppen!
Elea var og er dessuten en ”gulper”. Her snakker vi sprutgulping, i store mengder. Stakkars liten. Det svinger litt, men på dager det er ille kan vi bruke opptil 10 bodyer, og 5 nattdrakter. For ikke å snakke om gulpekluter og smekker! Dermed må hun ofte spise litt oftere, og på grunn av alt styret med ammingen har ikke jeg kunnet tilby det som kreves. Men hun tar flaska som bare det, heldigvis. Særlig siden hun per dags dato ser ut til å ha helt mistet interessen for puppen igjen. Det gikk helt fint til for en ukes tid siden. Nå vrir hun hodet bort, gråter og ”biter” meg til blods med gommene. Hennes måte å si ”nei takk” på vil jeg tro…
Men som sagt, nå har hverdagen blitt en annen en den var den første måneden. Elea sover i 7-9 timer i strekk (på natten!), og magen hennes har det bra. Hun bæsjer uten anstrengelse, og har til og med begynt å få litt tynn grøt som hun ser ut til å like. Sviskemos også, noe som regulerer magen hennes godt. Nå kan hun også ligge lenge under babygym’en sin og leke (hun griper etter lekene, og vil stikke alt i munnen), og hun trives i vippestolen foran TV’en. Hun er som nevnt en gulper, noe som er litt slitsomt, men hun virker ikke til å få ubehag på grunn av det utover at vi ofte må tørke halsen og skifte klær. Heldigvis stortrives Elea på stellebordet. Hun har også begynt å le, og latteren hennes er tidenes deiligste lyd. Hun liker fremdeles å sove på brystet mitt, og det er like kos for meg som for henne – selv om hun unektelig begynner å bli tyngre (6 kg nå!). Sutter på tommelen sin gjør hun også :')
Vi koser oss med andre ord, og Elea vokser og trives. På tremåneders-kontrollen var hun 5550 gr og 57 cm lang. Da fikk hun forresten sin første vaksine, noe vi alle tre syntes var helt forferdelig (jeg og pappaen syntes sikkert det var verre enn henne, og vi husker det dessverre ennå). Nå er det snart tid for en ny, og vi gruer oss litt… Selv om vi vet at den tøffe lille jenta vår takler det fint :-)
På slutten her må jeg også nevne at Eleas kommende venninne ble født i natt. Mange gratulasjoner sendes til Gøril og David, og deres lille prinsesse :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar