Prinsessa ble født!

Siste blogginnlegg var i oktober, gitt. Tida går når man har det gøy. Ellerno. Uansett, Iselinkjære fikk meg til å tenke på bloggen og hvor fint det er å ha mulighet til å dele sine opplevelser. Så her er jeg igjen!



Elea ble født den 2. november 2011 (på termin), kl 0527 på UNN Tromsø. Riene startet 20,5 timer før det, og vannet begynte å leke sånn smått 12 timer før det igjen.. Lang prosess, det der!

For å ta det fra omkring der jeg skjønte at "hei, NÅ skjer det": Jeg våknet 0830 tirsdag 1. november, av det jeg kaller murringer i korsryggen. På toalettet oppdaget jeg at jag hadde lekt mer iløpet av natten, og innså først da at det måtte være fostervann. For å dobbeltsjekke tok jeg på bind, og jommen ble det ikke bittelitt vått. Lure meg tenkte da at det kunne være lurt å sove litt til i tilfelle fødselen skulle starte snart. Men slik gikk det ikke, for jeg lå ikke lenge i senga før jeg skjønte at "murringene" kom regelmessig. Det gikk 5-10 minutter mellom dem først, før det stabiliserte seg på 5-6 minutter. Da varte det jeg skjønte var rier i opptil halvannet minutt. HURRAAA! Vi er i gang! Lykkelig og glad over det heiv jeg meg på telefonen til føden, som sa vi bare skulle opp når vi var rede for det.


Klokken litt før 11 vekket jeg min bedre halvdel, og spurte om han følte at han hadde sovet nok. Han respons var at han "bare skulle sove i et kvarter til". Siden det var ganske uaktuelt for min del, måtte jeg fortelle at riene var igang. Siden jeg ennå var ganske uanfektet (smertemessig) trodde han jeg tullet og bare sa det for å få han våken, men etter nyheten hadde sunket inn var han raskt på bena. "Tror du jeg rekker å spise?". Haha. Så ja, han spiste, og jeg dusja og pakket. I mens kastet mamma seg i bilen fra Øksfjord, for dette skulle hun rekke å være med på.

Rundt kl 13 ankom vi føden for en sjekk. Alt var fremdeles ganske greit, men riene hadde så klart blitt litt mer intense. Jordmoren sjekket åpningen; 1 cm. Med det fikk vi beskjed om å ta inn på pasienthotellet som var i samme bygg og komme tilbake morgenen etter. "Okei" tenkte jeg, "dette tar såpass lang tid". På pasienthotellet pakket jeg derfor ut litt av bag'en min, og satte frem nødvendeligheter på nattbordet. Her skulle vi altså være til i morgen. Gøy.

Det siste magebildet, tatt dagen før termin - mens fødselen er i gang på pasienthotellet.

I løpet av kort tid ble det mindre og mindre gøy. Det ble vondere og vondere, og pausene ble kortere og kortere. Mamma kom i 17 tiden tror jeg (?), og da var smertene på et slikt nivå at jeg ikke visste hvordan jeg skulle sitte eller ligge eller noe. Det fortsatte å øke på, men fordi jordmoren hadde sagt "i morgen tidlig" tenkte jeg at det bare var begynnelsen, og at det sikkert skulle være så vondt til i morgen - før det DA skulle sette i gang. Alle sier jo at det er vondt å føde, så hva visste vel jeg. Men i 19-tiden (tror jeg?) ble jeg overtalt til å dra opp til føden for en ny sjekk. Thor-Inge og mamma plasserte meg i en rullestol, og dermed bar det tilbake igjen. På dette tidspunktet følte jeg meg megafresh, i rullestolen gjennom korridorene. Haha.

På føden ble jeg erklært i "aktiv fødsel". Pjuuuuh! 4-5 cm - og dermed fikk vi en stooor fin fødestue med et gigantisk badekar. Et badekar jeg ikke fikk bruke fordi jeg lak fostervann. Hurra.... Uansett, siden stua var stor og også pappa hadde ankommet sykehuset, fikk han også tilbudet om å bli med inn. Jeg ga grønt lys for det under betingelsen at alle holdt seg i hodeenden fra begynnelse til slutt. Noe jeg kontrollerte innimellom slagene ;-)

Ting som skjedde herfra og ut er litt uklart for meg. Pausene ble etterhvert ikke-tilstedeværende, og det var vondt. Veldig vondt. For å gi meg pusterom ble vi enige om å sette epidural. Mens vi venta på det måtte jeg gi etter for smertene, og bruke lystgass. Det fikk meg til å fokusere på pustingen, noe jeg trengte.

Så kom anestesilegen. Epiduralen ble satt, noe jeg ikke kjente i det hele tatt. "Om 15-20 minutter virker den og da blir smertene borte". 15 minutter gikk... 20 minutter gikk... 30 minutter gikk... 50 minutter gikk... Nothing. Og lengre tid tok det før jordmora trodde på at den faktisk ikke fungerte. Så kom anestesilegen tilbake. Med en kollega denne gangen. Jeg husker at han spurte meg om den ikke hadde hatt effekt, og at jeg svarte at "joda, jeg er nummen fra kneet og ned på venstre side - MEN JEG HADDE IKKE VONDT DER!". Det viste seg at epiduralen var blitt satt for langt ned. Lykke. Det skulle settes en ny, anestesilegen måtte bare få seg en snus først. Ja, be my guest. Ikke stress for min del. (Kjenner frustrasjonen stige av å bare skrive om det...). Heller ikke den nye epiduralen fungerte som den skulle, men den ga meg i alle fall noe som kunne ligne pauser - slik at jeg kunne prate litt og ligge litt på siden. Fremdeles gjorde det vondt siden epiduralen ga veldig overfladisk smertelindring, men det var i alle fall noe.

Hele tiden nærmet vi oss de gyldne 10 cm. Rundt 8 cm (tror jeg), var det vaktskifte. Jordmora som tidligere på dagen hadde sagt at vi skulle "komme tilbake i morgen", tok over. Jeg holdt sengen hele tiden, og klarte ikke tanken på å gå på do når de foreslo det. Jeg klarte å drikke litt vann underveis, og si noen fraser. Hva jeg har sagt, husker jeg stort sett ikke. Jeg husker for så vidt ikke mye av det som ble sagt heller - jeg fikk kun med med "ordre" om hva jeg måtte gjøre. Og jeg adlød visstnok, har jeg blitt fortalt, for det meste uten å si noe. Jeg husker at jeg på et tidspunkt ble litt stressa over at jordmora trilla inn et brett med tre sakser på, og ble veldig nervøs for hva hun skulle med de. Men jeg glemte de visst etterhvert, heldigvis. Jeg var rett og slett i min egen lille fødeboble.

Rundt 0330 var vi der - 10 cm. Full åpning, og det var bare å vente på pressetrangen. Jordmora forlot rommet, og sa hun kom tilbake om en time om ikke vi hadde ringt på før. Jeg syntes det hørtes helt sykt ut å skulle vente en heeel time på action - starter ikke det på 10 cm da? Så vi venta. Jeg så for meg målstreken, og var fornøyd med at åpningsfasen var over. Men det kom ingen pressetrang. Riene var bare de samme, ingen forandring. En stund før 0430 kom jordmora tilbake. På monitoren så hun at min lille pike var litt stressa, hun også. Hjerterytmen hoppet visst unormalt mye, og som jeg skjønte var hun bekymret for at navlestrengen skapte problemer for lillemor. Jeg fikk beskjed om å legge meg på rygg (ja, kvel meg sakte), og ble fortalt at nå må jeg begynne å trykke. Fremdeles ingen pressetrang, så det føltes mildt sagt unaturlig. Før eller under pressingen ble det plutselig flere folk i rommet. Jeg forholdt meg bare til to av dem (legen og jordmora), så hvem flere som var der vet ikke jeg.

Og jeg presset.. og presset.. og presset... Men kjente ingen endring. Ingenting skjedde. Og ikke kom pressetrangen. Etter det jeg tror må være tre kvarter med dette, ble det klargjort for tiltak. Lillemor måtte ut, og de måtte hjelpe til. Hun hadde ikke kommet langt nok ned i bekkenet, og lå ennå med hodet litt for oppoverrotert til å komme seg noen veier - stakkars. På papirene står det også at en fostersvult hindret henne, men jeg er evig glad ingen nevnte noen svulst under fødselen! Hvertfall ikke så jeg hørte det...        I alle fall. Det ble litt klippklipp (ooouch), og så festet legen vakuumkoppen på hodet til lillemor. Jeg valgte bevisst å ikke se på apparatet eller noe, jeg bare fokuserte på det jeg måtte gjøre for å få henne uuut. Jeg presset og presset mer, og legen dro (i følge de andre vitnene nokså hardt). Plutselig var det bevegelse på babyen min, og på vei ut fikk jeg ca en halv pressrie før hun var ute. Endelig! Hadde jeg hatt sånne hele veien så!

Men babyen min gråt ikke. Ingen lyd som jeg forventet. Jeg fikk henne opp på magen, og tenkte det var et godt tegn. Men hun lå bare der noen sekunder, før de tok henne vekk igjen. Jeg husker at jeg så mange hvitkledde rundt et bord lenger bort i rommet, og skjønte at jenta mi lå der. Men jeg kunne ikke høre henne ennå, og de sekundene der må utvilsomt være de lengste og verste i hele mitt liv. Så ble jeg fortalt at hun var nokså medtatt, men i live etter fødselen, og at de tok henne med på nyfødt intensiv. Stakkars! Jeg fikk ikke se henne eller være med, men måtte sys og få ut den umulige etterbyrden (som den så fint kalles) og dermed ligge i uvitenhet om hva som skjedde med jenta mi. Huff som jeg gråt, DET husker jeg altfor godt.

Etter det som føltes som timesvis, fikk jeg og Thor-Inge komme på nyfødt intensiv og se vår lille jente. Hun måtte ligge med CPAP for å få puste skikkelig, og hadde fått sonde ned i magen. En stor kul hadde hun på hodet også. Det er ikke til å legge skjul på at vårt første møte ble preget av mange ulike følelser. Glede, utmattelse, omsorg, sorg... Men mest av alt var det deilig å få holde henne, og se at hun kom til å få det bra.

Familie og venner som satt hjemme og ventet spent på melding og bilde, måtte vente lengre enn planlagt. Og når den gledelige meldingen om lille Elea ble sendt, valgte vi å ikke legge ved bilde. Å se henne med CPAP og det hele ville nok bare uroe alle mer enn nødvendig. Deretter bar det i seng, helt utmattet alle sammen. Lillemor sov på nyfødt intensiv, jeg ble innlagt ved barselavdelingen, og Thor-Inge måtte sove hos sin søster. En lykkelig familie spredt på alle kanter.

Dagen etter kunne lillemor kvitte seg med CPAP'en og sonden, og kula hadde gått masse ned. Endelig fikk vi se hvordan hun så ut. Og hun var og er nydelig. Det var ubeskrivelig godt å få holde henne uten ledninger og styr, og med åpne øyne. Plutselig var alt helt verdt det, og det meste glemt.

Akkurat fått av CPAP'en - det var deilig!

Prinsessa vår (med den plagsomme veneflonen..)

I etterkant av fødselen fikk Elea en infeksjon. Fødselen hadde vært en hard påkjenning for henne også, så hun måtte få antibiotika og sov dårlig. Ammingen gikk heller ikke som planlagt; Elea var ikke i form og melkeproduksjonen tok lang tid for å komme igang uten hennes drahjelp. For å si det kort så ble det noen svette øyeblikk på oss begge to når vi prøvde å få det til.

Men halvannen uke etter fødselen fikk vi ENDELIG dra hjem - alle tre. Og da tenker jeg at det ikke finnes grunn til å klage. Selv om ingenting av det som hendte på sykehuset var som jeg hadde forestilt meg, endte alt godt. Vi fikk ta den herlige lille datteren vår hjem.

Elea veide 3360 gr og var 48 cm lang - og helt perfekt.