Dam dam di dam....

Den 18. august 2010 forlovet vi oss, og den 18. august i år blir det bryllup! Og som jeg gleder meg! Nå er det bare 4 måneder og noen dager til, noe som betyr at jeg er i planleggingsmodus - og jeg elsker det. Jeg elsker å planlegge og organisere, og selv om jeg blir litt stressa så kan ikke dagen komme fort nok.

Kirka er booket, festlokale er booket (ja, altså, det er bare ei kirke og et stort festlokale i bygda, så valget i seg selv var rimelig enkelt), fotografer er booket, invitasjoner er på vei og skal snart sendes ut, og om ikke lenge skal jeg dessuten reise til Trondheim og Agape for å finne brudekjolen. De fleste liker visst å være tidligere ute med kjolen, men i følge Agape er det helt fint å komme i mai. Det gir meg også tid til å bli litt strammere i fisken ;-) Babykiloene er borte (deiliiig), men ting kunne vel fint vært litt strammere. Rett og slett. Så jeg har med andre ord mye å henge fingrene i! ;-)

Og oi, det er mye å tenke på når man skal planlegge bryllup. Uten gode rådgivere hadde nok mye gått i glemmeboka. Men uansett om noe glemmes eller ei, så er jeg trygg på at det kommer til å bli en fantastisk dag, som jeg gleder meg til å dele med masse gode folk! Gjestelista rommer ikke mindre enn 160 stykker, men den kunne rett og slett ikke vært kortere. Heller lengre, men noen satte foten ned.... ;-)

Ellers har vi det bare bra. Elea har blitt 5 måneder, og hun har blitt SÅÅÅ stor. På kontroll her om dagen veide hun 7240 g og var 65 cm lang. Klærne og bleiene hennes blir stadig større, og selv om det kan være litt vemodig er det kjempegøy å se som hun vokser. Hun ler og pludrer og lager "brummelyder" med tunga. Hun elsker å se på Disney Junior om morgenen (og får stort sett lov til det - men Imagination Movers er neinei!), og blir alltid glad når vi får besøk. Hun har fått skikkelig dreis på soverutinene sine, så i tillegg til å sove 9-10 timer sammenhengende hver natt sover hun også to gode lurer på dagen. Det er så deilig å endelig ha rutine over hverdagen! Det er i løpet av de lurene at bryllupet planlegges, så effektivitet er noe jeg begynner å få dreisen på ;-)

Her er noen bilder av Elea og oss, tatt i påska. Da var vi på hytta, og koset oss masse der! Elea var med på scootertur, og synes det var veldig kos å sove i sleden med storekusine Serine. Det hun har i panna på bildene er ikke et blåflekk, men et jordbærmerke som det kalles. Det er en blodåre som ligger nært oppunder huden, og den vil forsvinne innen hun blir 2 år. Uansett så er hun nydeligst i verden <3

Vi snakkes!

Starten på Eleas liv - og mitt liv som mamma..

Nå er Elea 3 ½ måned, og tida har gått ekstreeemt fort. Det er HELT sant det de sier, om at tida går for fort når man får barn. Bloggen har vært bakerst i glemmeboka, sammen med mye annet, men nå har rutinene falt bedre på plass og jeg er flinkere til å sette av tid til småpjusk når lillemor sover eller ligger og leker.

Den første måneden av Eleas liv var preget av fødselen – for meg og henne. På grunn av infeksjonen hun hadde hatt og antibiotikaen hun måtte få, ble vi advart om at det ville ta en måned eller mer før Elea ville bli som ”babyer flest”. Og det stemte vel mer eller mindre. Hun sov ikke så mye som man kan forvente av en baby (og dermed ikke jeg heller), og var mye urolig. I de urolige timene kunne hun være nokså utrøstelig stakkar, så det ble en del gåing og byssing på både oss og besteforeldrene. Hun slet med magen (noe som de på sykehuset sa vi måtte forvente), og måtte få minifom-dråper og manuellterapi mot kolikk (sistnevnte hadde forresten god effekt etter bare tre behandlinger). Heldigvis ble det etter hvert lettere for henne å få ut lufta, selv om bæsjinga ofte kunne bli en liten kamp selv om – og tarm-massasje var en del av hverdagen. Sovinga kom seg også mer og mer, selv om vi hadde ”natt”på dagen en god stund.

Også var det den ammingen… Det gikk heller ikke som planlagt. Elea fikk både flaske – og smokk (?!) – før hun fikk sitt første møte med puppen. Dermed tok det lang tid før melkeproduksjonen kom i gang, og Elea skjønte ikke hva jeg prøvde å dytte i ansiktet hennes. Hun gråt, jeg svettet, hun svettet og jeg gråt. Slik holdt vi på i over en måned. En del av den måneden brukte vi brystskjold, for det var lettere for Elea å skjønne – men siden hun svelget så mye luft måtte de nokså kjapt legges bort. Så kjempet vi videre. Men så! Etter lang om lenge fant hun teknikken. Om hun kanskje endelig fikk energi til å suge kan jo også hende, men uansett så snudde det, og Elea kunne endelig kose seg med puppen. Farvel, brystpumpe!

Selv om det ble en nokså slitsom førstemåned, var det også en herlig måned. Mange blandede følelser, kan du si. Å være sliten og trøtt ga plutselig mening, og selv om Elea gråt en del hadde vi også mange fine stunder hvor vi bare koset. Hun likte (og liker ennå) å sove i armene våre eller over brystet, og det er ca verdens herligste følelse! Babylukta, babylydene, de små hendene og den bittelille myke kroppen, som er helt avhengig av deg. Den følelsen man får for den lille slår alle følelser, det er ubeskrivelig. Tenk at man har skapt den lille kroppen!

Elea var og er dessuten en ”gulper”. Her snakker vi sprutgulping, i store mengder. Stakkars liten. Det svinger litt, men på dager det er ille kan vi bruke opptil 10 bodyer, og 5 nattdrakter. For ikke å snakke om gulpekluter og smekker! Dermed må hun ofte spise litt oftere, og på grunn av alt styret med ammingen har ikke jeg kunnet tilby det som kreves. Men hun tar flaska som bare det, heldigvis. Særlig siden hun per dags dato ser ut til å ha helt mistet interessen for puppen igjen. Det gikk helt fint til for en ukes tid siden. Nå vrir hun hodet bort, gråter og ”biter” meg til blods med gommene. Hennes måte å si ”nei takk” på vil jeg tro…

Men som sagt, nå har hverdagen blitt en annen en den var den første måneden. Elea sover i 7-9 timer i strekk (på natten!), og magen hennes har det bra. Hun bæsjer uten anstrengelse, og har til og med begynt å få litt tynn grøt som hun ser ut til å like. Sviskemos også, noe som regulerer magen hennes godt. Nå kan hun også ligge lenge under babygym’en sin og leke (hun griper etter lekene, og vil stikke alt i munnen), og hun trives i vippestolen foran TV’en. Hun er som nevnt en gulper, noe som er litt slitsomt, men hun virker ikke til å få ubehag på grunn av det utover at vi ofte må tørke halsen og skifte klær. Heldigvis stortrives Elea på stellebordet. Hun har også begynt å le, og latteren hennes er tidenes deiligste lyd. Hun liker fremdeles å sove på brystet mitt, og det er like kos for meg som for henne – selv om hun unektelig begynner å bli tyngre (6 kg nå!). Sutter på tommelen sin gjør hun også :')

Vi koser oss med andre ord, og Elea vokser og trives. På tremåneders-kontrollen var hun 5550 gr og 57 cm lang. Da fikk hun forresten sin første vaksine, noe vi alle tre syntes var helt forferdelig (jeg og pappaen syntes sikkert det var verre enn henne, og vi husker det dessverre ennå). Nå er det snart tid for en ny, og vi gruer oss litt… Selv om vi vet at den tøffe lille jenta vår takler det fint :-)

På slutten her må jeg også nevne at Eleas kommende venninne ble født i natt. Mange gratulasjoner sendes til Gøril og David, og deres lille prinsesse :-)

Prinsessa ble født!

Siste blogginnlegg var i oktober, gitt. Tida går når man har det gøy. Ellerno. Uansett, Iselinkjære fikk meg til å tenke på bloggen og hvor fint det er å ha mulighet til å dele sine opplevelser. Så her er jeg igjen!



Elea ble født den 2. november 2011 (på termin), kl 0527 på UNN Tromsø. Riene startet 20,5 timer før det, og vannet begynte å leke sånn smått 12 timer før det igjen.. Lang prosess, det der!

For å ta det fra omkring der jeg skjønte at "hei, NÅ skjer det": Jeg våknet 0830 tirsdag 1. november, av det jeg kaller murringer i korsryggen. På toalettet oppdaget jeg at jag hadde lekt mer iløpet av natten, og innså først da at det måtte være fostervann. For å dobbeltsjekke tok jeg på bind, og jommen ble det ikke bittelitt vått. Lure meg tenkte da at det kunne være lurt å sove litt til i tilfelle fødselen skulle starte snart. Men slik gikk det ikke, for jeg lå ikke lenge i senga før jeg skjønte at "murringene" kom regelmessig. Det gikk 5-10 minutter mellom dem først, før det stabiliserte seg på 5-6 minutter. Da varte det jeg skjønte var rier i opptil halvannet minutt. HURRAAA! Vi er i gang! Lykkelig og glad over det heiv jeg meg på telefonen til føden, som sa vi bare skulle opp når vi var rede for det.


Klokken litt før 11 vekket jeg min bedre halvdel, og spurte om han følte at han hadde sovet nok. Han respons var at han "bare skulle sove i et kvarter til". Siden det var ganske uaktuelt for min del, måtte jeg fortelle at riene var igang. Siden jeg ennå var ganske uanfektet (smertemessig) trodde han jeg tullet og bare sa det for å få han våken, men etter nyheten hadde sunket inn var han raskt på bena. "Tror du jeg rekker å spise?". Haha. Så ja, han spiste, og jeg dusja og pakket. I mens kastet mamma seg i bilen fra Øksfjord, for dette skulle hun rekke å være med på.

Rundt kl 13 ankom vi føden for en sjekk. Alt var fremdeles ganske greit, men riene hadde så klart blitt litt mer intense. Jordmoren sjekket åpningen; 1 cm. Med det fikk vi beskjed om å ta inn på pasienthotellet som var i samme bygg og komme tilbake morgenen etter. "Okei" tenkte jeg, "dette tar såpass lang tid". På pasienthotellet pakket jeg derfor ut litt av bag'en min, og satte frem nødvendeligheter på nattbordet. Her skulle vi altså være til i morgen. Gøy.

Det siste magebildet, tatt dagen før termin - mens fødselen er i gang på pasienthotellet.

I løpet av kort tid ble det mindre og mindre gøy. Det ble vondere og vondere, og pausene ble kortere og kortere. Mamma kom i 17 tiden tror jeg (?), og da var smertene på et slikt nivå at jeg ikke visste hvordan jeg skulle sitte eller ligge eller noe. Det fortsatte å øke på, men fordi jordmoren hadde sagt "i morgen tidlig" tenkte jeg at det bare var begynnelsen, og at det sikkert skulle være så vondt til i morgen - før det DA skulle sette i gang. Alle sier jo at det er vondt å føde, så hva visste vel jeg. Men i 19-tiden (tror jeg?) ble jeg overtalt til å dra opp til føden for en ny sjekk. Thor-Inge og mamma plasserte meg i en rullestol, og dermed bar det tilbake igjen. På dette tidspunktet følte jeg meg megafresh, i rullestolen gjennom korridorene. Haha.

På føden ble jeg erklært i "aktiv fødsel". Pjuuuuh! 4-5 cm - og dermed fikk vi en stooor fin fødestue med et gigantisk badekar. Et badekar jeg ikke fikk bruke fordi jeg lak fostervann. Hurra.... Uansett, siden stua var stor og også pappa hadde ankommet sykehuset, fikk han også tilbudet om å bli med inn. Jeg ga grønt lys for det under betingelsen at alle holdt seg i hodeenden fra begynnelse til slutt. Noe jeg kontrollerte innimellom slagene ;-)

Ting som skjedde herfra og ut er litt uklart for meg. Pausene ble etterhvert ikke-tilstedeværende, og det var vondt. Veldig vondt. For å gi meg pusterom ble vi enige om å sette epidural. Mens vi venta på det måtte jeg gi etter for smertene, og bruke lystgass. Det fikk meg til å fokusere på pustingen, noe jeg trengte.

Så kom anestesilegen. Epiduralen ble satt, noe jeg ikke kjente i det hele tatt. "Om 15-20 minutter virker den og da blir smertene borte". 15 minutter gikk... 20 minutter gikk... 30 minutter gikk... 50 minutter gikk... Nothing. Og lengre tid tok det før jordmora trodde på at den faktisk ikke fungerte. Så kom anestesilegen tilbake. Med en kollega denne gangen. Jeg husker at han spurte meg om den ikke hadde hatt effekt, og at jeg svarte at "joda, jeg er nummen fra kneet og ned på venstre side - MEN JEG HADDE IKKE VONDT DER!". Det viste seg at epiduralen var blitt satt for langt ned. Lykke. Det skulle settes en ny, anestesilegen måtte bare få seg en snus først. Ja, be my guest. Ikke stress for min del. (Kjenner frustrasjonen stige av å bare skrive om det...). Heller ikke den nye epiduralen fungerte som den skulle, men den ga meg i alle fall noe som kunne ligne pauser - slik at jeg kunne prate litt og ligge litt på siden. Fremdeles gjorde det vondt siden epiduralen ga veldig overfladisk smertelindring, men det var i alle fall noe.

Hele tiden nærmet vi oss de gyldne 10 cm. Rundt 8 cm (tror jeg), var det vaktskifte. Jordmora som tidligere på dagen hadde sagt at vi skulle "komme tilbake i morgen", tok over. Jeg holdt sengen hele tiden, og klarte ikke tanken på å gå på do når de foreslo det. Jeg klarte å drikke litt vann underveis, og si noen fraser. Hva jeg har sagt, husker jeg stort sett ikke. Jeg husker for så vidt ikke mye av det som ble sagt heller - jeg fikk kun med med "ordre" om hva jeg måtte gjøre. Og jeg adlød visstnok, har jeg blitt fortalt, for det meste uten å si noe. Jeg husker at jeg på et tidspunkt ble litt stressa over at jordmora trilla inn et brett med tre sakser på, og ble veldig nervøs for hva hun skulle med de. Men jeg glemte de visst etterhvert, heldigvis. Jeg var rett og slett i min egen lille fødeboble.

Rundt 0330 var vi der - 10 cm. Full åpning, og det var bare å vente på pressetrangen. Jordmora forlot rommet, og sa hun kom tilbake om en time om ikke vi hadde ringt på før. Jeg syntes det hørtes helt sykt ut å skulle vente en heeel time på action - starter ikke det på 10 cm da? Så vi venta. Jeg så for meg målstreken, og var fornøyd med at åpningsfasen var over. Men det kom ingen pressetrang. Riene var bare de samme, ingen forandring. En stund før 0430 kom jordmora tilbake. På monitoren så hun at min lille pike var litt stressa, hun også. Hjerterytmen hoppet visst unormalt mye, og som jeg skjønte var hun bekymret for at navlestrengen skapte problemer for lillemor. Jeg fikk beskjed om å legge meg på rygg (ja, kvel meg sakte), og ble fortalt at nå må jeg begynne å trykke. Fremdeles ingen pressetrang, så det føltes mildt sagt unaturlig. Før eller under pressingen ble det plutselig flere folk i rommet. Jeg forholdt meg bare til to av dem (legen og jordmora), så hvem flere som var der vet ikke jeg.

Og jeg presset.. og presset.. og presset... Men kjente ingen endring. Ingenting skjedde. Og ikke kom pressetrangen. Etter det jeg tror må være tre kvarter med dette, ble det klargjort for tiltak. Lillemor måtte ut, og de måtte hjelpe til. Hun hadde ikke kommet langt nok ned i bekkenet, og lå ennå med hodet litt for oppoverrotert til å komme seg noen veier - stakkars. På papirene står det også at en fostersvult hindret henne, men jeg er evig glad ingen nevnte noen svulst under fødselen! Hvertfall ikke så jeg hørte det...        I alle fall. Det ble litt klippklipp (ooouch), og så festet legen vakuumkoppen på hodet til lillemor. Jeg valgte bevisst å ikke se på apparatet eller noe, jeg bare fokuserte på det jeg måtte gjøre for å få henne uuut. Jeg presset og presset mer, og legen dro (i følge de andre vitnene nokså hardt). Plutselig var det bevegelse på babyen min, og på vei ut fikk jeg ca en halv pressrie før hun var ute. Endelig! Hadde jeg hatt sånne hele veien så!

Men babyen min gråt ikke. Ingen lyd som jeg forventet. Jeg fikk henne opp på magen, og tenkte det var et godt tegn. Men hun lå bare der noen sekunder, før de tok henne vekk igjen. Jeg husker at jeg så mange hvitkledde rundt et bord lenger bort i rommet, og skjønte at jenta mi lå der. Men jeg kunne ikke høre henne ennå, og de sekundene der må utvilsomt være de lengste og verste i hele mitt liv. Så ble jeg fortalt at hun var nokså medtatt, men i live etter fødselen, og at de tok henne med på nyfødt intensiv. Stakkars! Jeg fikk ikke se henne eller være med, men måtte sys og få ut den umulige etterbyrden (som den så fint kalles) og dermed ligge i uvitenhet om hva som skjedde med jenta mi. Huff som jeg gråt, DET husker jeg altfor godt.

Etter det som føltes som timesvis, fikk jeg og Thor-Inge komme på nyfødt intensiv og se vår lille jente. Hun måtte ligge med CPAP for å få puste skikkelig, og hadde fått sonde ned i magen. En stor kul hadde hun på hodet også. Det er ikke til å legge skjul på at vårt første møte ble preget av mange ulike følelser. Glede, utmattelse, omsorg, sorg... Men mest av alt var det deilig å få holde henne, og se at hun kom til å få det bra.

Familie og venner som satt hjemme og ventet spent på melding og bilde, måtte vente lengre enn planlagt. Og når den gledelige meldingen om lille Elea ble sendt, valgte vi å ikke legge ved bilde. Å se henne med CPAP og det hele ville nok bare uroe alle mer enn nødvendig. Deretter bar det i seng, helt utmattet alle sammen. Lillemor sov på nyfødt intensiv, jeg ble innlagt ved barselavdelingen, og Thor-Inge måtte sove hos sin søster. En lykkelig familie spredt på alle kanter.

Dagen etter kunne lillemor kvitte seg med CPAP'en og sonden, og kula hadde gått masse ned. Endelig fikk vi se hvordan hun så ut. Og hun var og er nydelig. Det var ubeskrivelig godt å få holde henne uten ledninger og styr, og med åpne øyne. Plutselig var alt helt verdt det, og det meste glemt.

Akkurat fått av CPAP'en - det var deilig!

Prinsessa vår (med den plagsomme veneflonen..)

I etterkant av fødselen fikk Elea en infeksjon. Fødselen hadde vært en hard påkjenning for henne også, så hun måtte få antibiotika og sov dårlig. Ammingen gikk heller ikke som planlagt; Elea var ikke i form og melkeproduksjonen tok lang tid for å komme igang uten hennes drahjelp. For å si det kort så ble det noen svette øyeblikk på oss begge to når vi prøvde å få det til.

Men halvannen uke etter fødselen fikk vi ENDELIG dra hjem - alle tre. Og da tenker jeg at det ikke finnes grunn til å klage. Selv om ingenting av det som hendte på sykehuset var som jeg hadde forestilt meg, endte alt godt. Vi fikk ta den herlige lille datteren vår hjem.

Elea veide 3360 gr og var 48 cm lang - og helt perfekt.